Vi har tidligere (les: i går) skrevet at Eivind Halaas er påmeldt Norseman, men vi har ikke fått med oss at han har skiftet klubb. Da Eivind meldte seg på Norseman i fjor høst, full av ungdommelig overmot og med liten innsikt i hva han gikk til, stod det Grimstad Sykkelklubb i det ene feltet.

Men siden har jo Eivind som kjent fått nye venner. Og det har han tatt konsekvensen av. Når den offisielle startlista spikres opp på veggen i Eidfjord, står det svart på hvitt at Eivind representerer Arendal Triathlon. Hurra!

Lykke til, Eivind. Enjoy the ride!

Hele bygda – som (kanskje) er mest kjent for å huse folkemusikeren Knut Buen – syntes å stå på hodet for de 100 triatletene som forserte 1.500 m svømming, 40 km sykling og 10 km løp.

Best av våre ble Georg på 2 t 14 min. Det holdt til 13. plass . Tor og Helge knivet seg inn på 2.25 og 2.27. Se flere resultater her.

27. – 29. august (tre dager til ende …) er det triathlonfestival på øya Tjörn, en snau time nord for Göteborg. Konkurransen har de siste årene seilt opp som en av Sveriges mest sjarmerende tri-konkurranser, og med en geografi som er veeeeldig sørlandsk (se bilde ovenfor), skal vi kunne bøte på den verste hjemlengselen.

Vår nye treningsmakker Ted Ås (kjent fra vår tri camp i mai) er ikke snau i rosen av Tjörn og omtaler det som det beste tri-stevnet han har vært på i Sverige noensinne! I følge norske Erik Guldhav (AKA Goldie) foregår løypa attpåtil i “et fantastisk skjærgårdsmiljø“.

Flere fra Arendal Triathlon har allerede meldt sin interesse, så tur blir det. Men hvordan vi legger dette opp, med reise, pris, overnatting m.m., er litt avhengig av hvor mange vi blir.

Lørddag er det “halv Ironman”, mens søndag er det både mosjonsløype og duathlon. Det er også muligheter for stafett. Vi tror det blir gyselig gøy og er særdeles glade for å ha fått en spesiell innbydelse fra Sverige:

Vi inbjuder er härmed till vår norska Camp på Träningskliniken.

Fredag den 27 augusti
19.00 Pasta party 19.00
20.00 Pre Racemöte

Lördag den 28 augusti
06.30 Frukost
07.00 Växlingsområdet öppnar
09.00 Simstart Tjörn Triathlon 11.3 + Tjörn Triathlon lag
19.00 Race Part på restaurang Vatten med prisutdelning och kanske dans….

Söndag 29 augusti
07.00 Frukost
08.00 Växlingsområdet öppnar
09.30 Start Duathlon
11.00 Start Triathlon motion Sprint
13.00 Kids Race

Boende på Träningskliniken med 2 frukostar 200 kr. Vi har även Camping utanför. Vill ni bo på hotell kan vi ordna det med.

Söndag- måndag
Kan ordna med jätte bra Hotell pris på Hotell Gothia i Göteborg mitt emot Liseberg om ni vill stanna en dag till och roa er.

Vi håper å bli en real flokk denne gangen. Benytt gjerne kommentarfeltet til å melde interessen. Jo flere, jo bedre.

Og som de sier på andre siden av kjølen: Glöm inte att le.

]]> http://arendaltri.no/2010/07/na-vil-vi-til-sverige/feed/ 23 http://arendaltri.no/2010/07/tr%c3%b8blete-suksess-i-klagenfurt/ http://arendaltri.no/2010/07/tr%c3%b8blete-suksess-i-klagenfurt/#comments Tue, 13 Jul 2010 20:00:11 +0000 Fred Arthur http://arendaltri.no/?p=827 IRONMAN ØSTERRIKE, race rapport fra Steinar:

Så var det altså endelig klart: Bak meg lå 6 måneders oppkjøringsplan. Planen hadde jeg selv konstruert. Men den var bygget opp rundt en blanding av forrige års treningsøkter, som jeg fikk av min daværende coach, Arild Tveiten. I tillegg var den systematisert rundt konseptet til tricoach-guru Joe Friel. Og, ikke minst, var det et ikke ubetydelig innslag av egne og andres ideer. Til sammen var det nedlagt i overkant av 400 treningstimer i denne perioden.

Underveis hadde jeg bl.a. fått gjennomført ting som:

• 3 ukers sykkelferie på hybrid med bagasjeoppakning på Cuba i prep-perioden rundt jul/nyttår
• Svømmecamp på Sognsvann
• Skiperiode med gjennomført Grenader-løpet og Vasaloppet
• 2 uker på Mallorca i påsken med sykkel- og svømmfokus sammen med coach Mikael Rosèn
• Tri-camp i Arendal med Ted Ås og Henning Degerfoss
• 4 dagers bakke-sykkelcamp på hytta til “Kona Ken” i Vrådal
• Pinsecamp i Sæby med Oslofjord Tri-klubb (4 dagers “helvetesopplegg” regissert av  Dr. Erik “Goldie” Guldhav)
• “Hengt på slep” etter Rune Skinnerlien på noen av hans langturer på sykkel
• Nærmest “ofret”  70.3 konkurransen i Sveits pga. treningsstinnhet i kroppen (nektet å slippe opp mengdetreninga for tidlig)
• Gjennomført Hove Tri crew race og Ogge Triathlon

Så mye lå bak denne IM-starten i Østerrike. Jeg hadde valgt å legge litt press på meg selv og på forhånd ganske høylydt annonsert at 10 timers-grensen nå skulle utfordres! (Visste dog at alt måtte være perfekt for at det skulle være realistisk …)

Jeg reiste ned onsdag via München, og kom frem på kveldingen til Hotel Dermuth som viste seg å være et hyggelig, middelstort hotell, som etter hvert huset mange hyggelige triathleter å bli kjent med .

Jeg fikk gjort forberedelsene som jeg skulle. Jeg var ute og testet sykkelen et par timer, og den så ut til å funke fint. Jeg var nede og svømte i 6-tiden lørdags morgen, og vannet i Wörthersee var jo bare så vanvittig skjønt.

I det hele så vil jeg hevde at denne IM-konkurransen ligger i et nærmest optimalt sted for en slik konkurranse. Et veldig behagelig og naturskjønt område, rett i nærheten av en hyggelig, middels stor østerrisk by, og med masser av vennlighet og entusiasme blant lokalbefolkningen. Dermed passerte dagene fort i det strålende sommerværet.

Dagen før var det check-in av sykkel og poser. Fred Arthur og jeg stod og snakket litt ved skifteteltet da Bård Jørgen “Dyret” Elden (eks kombinert verdensmester) kom bort og spurte om det var nordmenn på plass. Vi snakket litt med han og ønsket hverandre lykke til dagen etter.

Jeg var på plass da de åpnet skiftesonen kl 5, og etter hvert kom også Fred A. Vi gjorde de siste forberedelsene og vandret over til “Strandbadet” der starten skulle skje. Hele familien hans var allerede på plass, og vi fikk blant annet tatt litt bilder rett før start. Vi virket rolige og kontrollerte begge to, og jeg hadde fokus på å beholde riktig tenningsnivå da en IM-konkurranse slettes ikke avgjøres de første meterne på svømminga.

Da startskuddet gikk, var jeg veldig opptatt av å finne følelsen av å “legge avsted” fremfor å følge racingsuget. Lyktes godt med det, og slapp også unna for det verste av “slåssing” i begynnelsen, fant rytmen fint og etter ca 15-20 min begynte det å bli veldig behagelig. Etter vending ved den andre bøyen, da vi satte kursen inn mot land igjen, fant jeg noen gode bein å ligge bak og det gikk kontrollert inn mot kanalen som møter en etter 3 km svømming. Jeg koste meg veldig i de 800 m inne i kanalen. Det føltes ut som et vannvittig dragsug, slik at man nærmest kunne ligge og styre seg oppover i kanalen samtidig som man kikket litt opp på tilskuerne som stod tett i tett og heiet.

Jeg  var spent da jeg kom opp av vannet og sjekket klokka. 1.07 fikk frem det store smilet! Målet var 1.10, så dette var en bra start, og følte meg heller ikke kjørt på noen måte.

Ut på sykkel var fokus å holde igjen på farten og kun drikke vann til pulsen hadde roet seg i underkant av 140 slag. Dette skjedde veldig fort, og jeg begynte etter hvert å knaske  litt på Virtago-barer som jeg hadde to stykker av som skulle inntas på den første sykkelrunden. Deretter skulle jeg gå over på Powergel for å unngå kvalme på løpingen. Jeg fortsatte med konservativ sykling da jeg av erfaring vet at 18 mil kan føles ganske langt mot slutten.

Stigningene gikk også fint og på løypa høyeste punkt, etter ca 70 km,  var jeg veldig tilfreds med tingenes tilstand. Men det var akkurat da jeg hadde tenkt denne tanken at det skjedde! Jeg fikk plutselig ikke vekslet gir på kassetten bak og stod derfor av sykkelen for å sjekke. Jeg måtte konstatere at girwiren var fliset opp og funket ikke. Kjedet satt på nederste 11 tag-skive og jeg forsøkte å få den opp i en av de midterste gir, men lykkes ikke med det. Måtte derfor bare fortsette, og derfra og inn  hadde jeg “valget” mellom 39-11 og 53-11 gir. Brukte 53-11 litt i nedoverbakker, men fant etter hvert ut av at jeg måtte bruke disse lettere partiene til å løse opp i lårmusklaturen ved å spinne på det lettere 39-11 giret.

Jeg kom inn til vending 90 km på 2.36 som passet bra med den 5.10 planen jeg egentlig kjørte etter. Ut på 2. runden gikk det greit i det flate partiet og etter en stund kom Elden opp og passerte meg med en liten “hale” på slep. Jeg la meg opp på siden av han, og vi utvekslet litt status før jeg la meg på 10 meteren bak han og cruiset avsted i perfekt fart. Måtte jobbe med kadens og kropp for å kompensere for mangel på gir, reiste meg derfor opp endel også i små stigninger osv for å forsøke å holde en flyt.

Men da de første virkelige stigningene kom, så var det ikke bønn. Jeg forsøkte med styrketråkk så langt det gikk, men måtte kapitulere og stå av sykkelen. I stigningene står tilskuerne tett i tett og passasjen for deltagerne er smal. Og jeg fikk enormt med jubel og skulderklapp! Det hjalp godt på humøret der og da.

Jeg lå flere ganger og følte på kramper i fremre lår på begge bein, noe jeg aldri har hatt tidligere på sykkel. I øvre del av Rupertiberg-stigningen (hvor jeg måtte av sykkelen 3 ganger) kom lyn og tordenværet. Det kom noe aldeles voldsomt og, rent plutselig, så fulgte plaskregnet. I det siste lettere partiet på ca 20 km ned mot skiftesonen, var det regn og også tiltagende vind. I så måte var jeg egentlig ganske tilfreds med sykkeltid på 5.27, omstendighetene tatt i betraktningene.

Jeg heiv i meg en Powergel og endel vann i T2 og observerte at jeg hadde vært ute i 6.45 da jeg løp ut.  Det måtte derfor en 3.15 marathon til for å nå målet. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk og beina var også relativt fine. Jeg kom inn i en god rytme, men begynte nok etter en 7-8 km å dabbe av litt på farten. Jeg passerte dog 10 km på 46.30, som jo forsåvidt er 3.15 hastighet, men troen var ved å forsvinne og jeg lå hele tiden på grensen til kramper i forsiden av lårene.

Da jeg nærmet meg Klagenfurt sentrum på førsterunden, etter ca 16-17 km så jeg Elden på vei ut av sentrum. Jeg fant et punkt der jeg fikk tatt en tid på han, og da jeg selv passerte dette punktet lå jeg 10 min etter. Her var det et passende fristende bytte å jage… Jeg observerte også her Fred A, som på dette tidspunktet lå omtrent 12 min etter meg.

Så går det tyngre … Jeg passerer halveis på i underkant av 1.45 og de neste kilometrene sliter jeg voldsomt. Jeg er bestemt på at jeg ikke skal begynne å gå, men inngår et kompromiss med meg selv. På neste servicestasjon skal jeg stoppe og ta meg god tid. Jeg presser her ned en Powergel jeg slett ikke hadde lyst på, og skyller den ned med et stort glass vann. Jeg tar meg også tid til dagens første og siste tissepause, og så bærer det videre. Dette viste seg å være et godt sjakktrekk. Energien kommer fort tilbake, jeg finner noen gode rygger og holder en jevn og og fin fart i overkant av 5 min/km, etter ca 30 km observerer jeg igjen Elden og passerer han i det stille.

Derifra og inn går det stort sett fint. Jeg har også litt krefter til å øke farten noe de siste 4-5 km og jeg må si meg fornøyd med sluttiden på 10.24.33, etter et maraton på 3.39.

Underveis i løpet hadde jeg fått det for meg at girwiren nok var gått i stykker ved en tilfeldighet. Men da etegildet og massasjen var overstått, tusler jeg ut i skiftesonen for å kikke på den og jeg oberverer da at jeg (på en fullstendig idiotisk og klønete måte) har fått montert bakskifteren slik at wiren var kommet på innsiden av bakre gaffel. At jeg ikke har observert dette i løpet av de tre dagene der nede, er bare utrolig …  Spank, spank you!!

På den positive siden av erfaringsinnhøstingen nevnes ernæringsinntaket, som funket ekstremt godt. Barer på første del og Powergel på siste del av syklinga, samt ”Profile Design”-flaska på bøylene, gjorde at jeg fikk et jevnt inntakt av drikke på syklinga. På løpinga funket det bra med en gel i T2, og én etter ca 25 km. I tillegg drakk jeg konstant av sportsdrikke, cola og noe vann, da det ble skikkelig varmt utover dagen (opp mot 30 grader). Ellers er jeg også godt fornøyd med løpsdisponering og pacing underveis, også svømminga, da.

Totalt: En veldig fin dag i Kärnten-regionen, absolutt et sted jeg gjerne kommer tilbake til om noen år. Jeg tror veldig mange vil ha glede av å oppleve dette her. Ironman-stevne i denne skalaen er bare kult!

Jeg fikk det mot slutten av svømminga, mot slutten av syklinga og mot slutten av løpinga. Mangel på stamina, altså.

Forarbeidet har ikke gått etter planen. Både på jobb og hjemme har det krevdes mye av meg. Og da jeg pådro meg lungebetennelse, vann i lungene og sykehusinnleggelse med mistanke om blodpropp i mars, visste jeg det ville bli tøffe tak.  Seks uker uten trening i en viktig oppkjøringsfase var ikke fordelaktig.

I tidsklemma har sykkel nesten vært fraværende. Jeg har prioritert løp og svømming. Og jeg mente bestemt at det har betalt seg. Derfor var svømmetida på 1.11 veldig skuffende. Startfeltet var bredt og romslig. Gode muligheter for teknisk korrekt svømming uten for mye slåssing. Jeg lå da også bra an med 32 min på 2.000 m, men deretter gikk det tregere. På de neste 1.000 m brukte jeg 21 min. Og så ble det slåssing igjen. Siste 800 m, i kanalen, var en klaustrofobisk opplevelse. Pussig å slåss mest på slutten av svømmedelen.

Skiftesonen her nede er godt organisert, men stor. Derfor går tida. Men det er nå likt for alle. Og så bar det avgårde i en malerisk løype. Mye har blitt sagt om sykkeldelen i Klagenfurt. Ikke minst hvor rask den er. Få har sagt hvor vakker den er. Ved foten av Alpene reiser det seg opp majestetiske fjell som nesten tar pusten fra en.

Jeg antok at 5.15 kunne være realistisk. Løypa ble jo sagt å være så lett … Etter 90 km passerte jeg på 2.40 og var i ferd med å få kramper i begge låra. Ikke særlig bra. Ved 140 km kom dessuten regnet. Først lyn og torden, dernest kraftig vind opp mot kuling i kastene, og så regndråper på størrelse med dueegg. Folk sklei rett ut av løypa på glatta! Her gjaldt det å holde seg oppe. Samtidig hadde regnet en kjølende effekt, så noe godt kom det da ut av det også.

Men inn i T2 viste sluttida 5.35. Ingen negativ split, altså. Løpet var kjørt. Ingenting å juble over. Jeg gruet meg virkelig til løpinga. Regnet var da også byttet ut med steikende sol og godt over 30 grader.

Men miraklenes tid er ikke over! Beina føltes vidunderlige da jeg løp ut av skiftesonen. Så, hva nå?

I hele vinter har jeg drømt om å løpe maratondelen på 3.30. Få til en skikkelig avslutning! Nå var sjansen her. Men det fordrer 5 min/km hele veien.  Og jeg var klar. Jeg løp som en maskin. I 21 km tikket det inn jevnt og trutt. Passering halvmaraton på 1.45.

Jeg har aldri hatt det så moro på en triathlon noensinne! Det var fantastisk. Og hvilke resultater; jeg løp forbi 182 deltakere (jepp, jeg telte).

Men hvor lenge var Adam … Etter 21 km var det bråstopp. Da hugg det til i den venstre leggen. Jeg har merket det tidligere, både på Skagerrakmila og på massasjen for to dager siden, men jeg har neglisjert det. En eller annen form for muskelknute. Nå slo det til for fullt!

Jeg vurderte faktisk å bryte. Der og da var det knapt mulig å stå på beinet. Jeg var så skuffet, så skuffet. Men, som kjent, den som gir seg er en lort. Det ble imidlertid ikke et pent syn. Haltende løp er særdeles krevende, og både tida og kreftene fløy. Og etter hvert kom stadig flere av de ovennevnte 182 seilende forbi mens jeg vekslet mellom vaggende løp og gange. Og da tæret det særdeles på de mentale kreftene.

I ettertid: Var det smart å løpe så hardt? Jeg svarer et ubetinget og rungende ja. Den første halvmaratonen på 1.45 er det morsomste jeg noensinne har gjort på løp, og var verdt hele turen til Østerrike.

Og jeg roser meg selv for å ha våget. Der og da var løpstida viktigere enn sluttida, og når muligheten banker på døra di; lukk døra opp! Ingen skal ta meg på at jeg ikke prøver.

Da jeg omsider kom i mål, var jeg utrolig stolt. Ikke over sluttida, men over at jeg nettopp prøvde og at jeg maktet. Jeg burde kansellert hele turen i mars og satset på Ogge istedet. Selvfølgelig burde jeg det. Men jeg kunne altså ikke dy meg. Jeg måtte prøve.

Og nå kan jeg med betydelig stolthet si, også i år: Jeg er en Ironman!

I går gjennomførte Rune Skinnerlien (t.v.)  Ironman på Lanzarote på tida 10.00.26. Han svømte sine 3.800 m på 57 minutter, syklet sine 180 km på 5.23 t (raskest av de norske!) og løp maratonen på 3.29 t. Med det ble han nummer 11 i sin klasse. Totalt ble han nummer 50 – av nærmere 1.500 deltakere!

- Jeg jobbet knallhardt hele dagen og er helt i kjelleren nå, sier Rune.

I oktober er Rune Skinnerlien dermed på startstreken under Ironman Hawaii i årsklassen 40-45 år. Rune stiller til start for sjette gang. Ingen nordmann har stilt flere ganger!

Og nå er det bare én ting som gjelder: Jakten på Arild Tveitens (t.h.) norske rekord på Hawaii; 9.29 t.

Gratulerer så mye, Rune. Vi er stolte av deg!

Er det noen av disse – eller andre – konkurranser vi bør sikte oss inn på – som klubb? Det hadde jo vært moro å prioritere noen enkeltkonkurranser og dratt i samlet flokk.

Hva mener dere?

Triathlon er som kjent en utholdenhetsidrett, og utholdenhetsidrett har som kjent en magnetisk tiltrekningskraft på mennesker i 40-årsalderen.

Bare blant klubbens medlemmer er det en rekke som morer seg med Vasaloppet, Birken, Sesilåmi og Ironman. Og vi er ikke alene.

Verden over ryktes det nå at sportsbil og ung dame er ut, mens ekstremsport er in: 2000-tallets menn velger seg triathlon. Ja, i Storbritannia er triathlon den raskest voksende sporten blant menn i alderen 35-40 år.

Få også med dere radiodokumentaren til Kjetil Saugestad i NRK; 40, feit og ferdig.

Jeg var gjennom løypa i 2007 og trodde jeg visste hva jeg gikk til. Siden da har jeg dessuten lagt ned ca. 1.200 treningstimer. Slikt bør betale seg. Men akk, sånn er ikke verden skrudd sammen.

For fem uker siden gjorde jeg Ironman i Frankfurt. Varmen og distansen der gjorde sitt. Og jeg visste at restitusjonstida imellom var farlig kort. Men skitt au, man lever dog kun én gang.

Og med en fortryllende gjeng fra Arendal Triathlon rundt seg (Nora, Georg, Steinar og en selv på startstreken, samt utfyllende supportteam), vel, akkurat da, inneklemt som kveg ombord i en fergje på Vestlandet, føltes det faktisk godt å leve.

3,8 km svømming i Hardangerfjorden, på vei inn mot Eidfjord, gikk fint. Noe vind og bølger var det, men vannet holdt omlag 16 grader, noe som er langt over det man kan frykte. Jeg startet imidlertid forsiktig, i og med at det var meldt kraftig motstrøm/tidevann. Men det var ingen grunn til passiv bekymring. Strømmen var slett ikke ille. Og tida på 1.11 var innenfor det akseptable.

Tida i T1 gikk forholdsvis kjapt, og opp Måbødalen syklet vi. Men allerede da forsto jeg hvor det bar, og at Frankfurt på ingen måte var ute av systemet. Beina dro pedalene rundt, men heller ikke mer. Kroppen var uten sting. Slikt kan riktignok løsne underveis, men nå gjaldt det først og fremst å disponere kreftene riktig, særlig i motbakkene, hvis ikke kunne dette gå riktig galt.

Tre timer ut i konkurransen var jeg oppe på selve Hardangervidda. Da hadde Steinar allerede trippet lett forbi. Vidda er flat, men også utsatt for vind. Særlig kraftig var den ikke – ennå. Men den var sugende og tvang meg ned i bøyla.

Over vidda, inn mot Geilo og over de tre kraftige fjellene på vei mot det beryktede Imingfjell, gikk det med vekslende hell. Jeg suste ifra de fleste i utforbakkene (toppfart på over 80 km/t), holdt mer enn følge på slettene og parkerte i motene. Dette gjentok seg gang på gang, og jeg ble mer og mer frustrert. Den økende vinden gjorde dessuten sitt til at det gikk stadig tyngre på slettene også. Tidvis var farta nede i 14 km/t!

Da jeg trillet inn i T2 i Austbygde, var jeg oppriktig bekymret. Jeg har manglet de gode løpsoplevelsene i år, og med tidenes lengste sykkeltur (7,5 timer) bak meg, var det lite som tydet på nevneverdig suksess langsmed Tinnsjøen, på veien mot Gaustatoppen.

Heldigvis gikk det ikke så galt. Jeg hadde vært uhyre nøye på ernæringen under syklinga og kroppen var, etter forholdene, nå ved godt mot. Jeg skjønte raskt at mange hadde disponert kreftene feil i vinden. Og det var forholdsvis lett å “plukke” rygger på veien. Jeg tror jeg tok igjen nærmere 15 deltakere bare på veien mot Rjukan.

Å løpe i Zombie Hill, starten på slutten (de siste 17 km), er risikabelt. Og i dag var jeg lite lysten på sjansespill. I stedet la jeg meg inn på kjapp gange (10 min/km) og samlet nok et dusin rygger. Slikt er alltid motiverende. Supportteamet mitt, Are og Rune, viste dessuten å ha god forståelse for Pavlovs hunder og belønnet meg med Love Hearts for hver passerte deltaker. Kynisk, men skrekkelig effektivt!

På slettene over mot Stavsro skjønte jeg at kroppen var kommet til et ytterpunkt. Kreftene var på hell, føttene var i full oppløsning og hodet var fullstendig tomt. Samtidig forsvant godværet, sammen med sikten. En avslutning i regn og tåke var ikke å foretrekke. Heldigvis har både Are og Rune vært ute en vinterdag før, og pushet meg omsorgsfullt videre, helt opp til målgangen i eder og galle, tenners gnissel og tårer som druknet i yr og regn. På drøye 14 timer, én time mer enn løpet i 2007.

Gaustatoppen ligger 1883 m.oh. Bak meg lå nå 225 km med svømming, sykling og løping, fordelt på 5.500 høydemetere. Det er ren og skjær galskap. Og jeg skal aldri, aldri mer gjøre dette.

Eller forresten …