Syklinga ble en blandet opplevelse. De første åtte mila føltes helt rått. Fantastisk stemning i de små byene underveis, fin flyt i kjøringa og et snitt på 37 km/t. Men så dukket det opp en dommer på motorsykkel og viftet med sort kort for drafting. Seks min i straffeboksen! Det føltes ikke rettferdig. Klyngene var mange og vi måtte nødvendigvis ligge tett. Men, det er lite å gjøre med det. Da straffen var sonet, var beina stive og snittfarten sank. Jeg måtte dessuten jobbe med det mentale. Gjort er gjort, og spist er spist og ferdig med det. Sluttida på 5.11 var dog litt i overkant. Målet var 5 t. Det kunne jeg klart hvis …

Løpinga ble slett ikke bra. Jeg plages lett av varmen. Og 30 grader passet meg særs dårlig. Heldigvis var “serveringa” førsteklasses. Isbiter på hver drikkestasjon, oppunder capsen, svalet godt. Jeg holdt bevisst tilbake på den første runden og holdt meg til planen om 5 min/km. Det holdt en stund. Midtveis i andre runden gikk det tregere. Jeg måtte revidere planen og la meg etter hvert på 6 min/km. Det er ikke særlig fort, men jeg løp i hvert fall hele veien og holdt den nye planen greit. Kom inn stiv og fæl, på 3,58.

Totaltida ble 10.22, godt bak målsettinga. Mye var bra. Jeg har fokusert på svømming og sykling i vinter og fikk betalt for det. Men det har gått på bekostning av løpinga. Det blir et lodd neste vinter.

Men først er det Norseman i begynnelsen av august. Da er beina tjent med at jeg slapp meg ned på slutten i Frankfurt …

Starten var satt til klokka sju på morran. 600 deltakere sto og trippa på stranda, elite og mosjonister side om side. Kalmar Triathlon har innlagt «riksmesterskap», men appellerer vel så mye til de som ikke sikler etter historiebøkene. Omlag halvparten av deltakerne debuterte som triatleter. Det er regelrett imponerende!

Ti minutter før start røyk imidlertid strikken på brillene mine, og gode råd var dyre farlig fort. Heldigvis klarte arrangørene å ordne et par briller til meg nesten umiddelbart. Jaggu fikk jeg lov til å krite også …

Svømminga i Kalmar er grei. Vannet er ikke særlig salt, så oppdriften er det så som så med. Men vi svømmer to runder og strekkene er ganske lange. Dermed blir det sånn noenlunde rolig etter hvert, etter den sedvanlige baskinga i fellesstarten.

Da jeg kom opp av vannet, var jeg omtrent i rute. Jeg hadde riktignok tapt tre minutter på den andre runden, men det var greit nok. Skiftinga gikk ålreit og jeg var happy da vi sykla av gårde på den første av i alt tre runder.

Syklinga gikk unna. Jeg følte meg sterk. Men etter en serie med uheldige omstendigheter følte jeg at verden bød meg imot. Hurtigkoblinga bak løsna (takk, kjære observante svenske!), salttablettene mista jeg, etter hvert ramla regnet ned og jammen løsna ikke styret (og umbraconøkkelen lå vel bevart på hotellrommet …). Vel, kan man gjøre noe med det? Nope. Da er det bedre å fokusere på det som faktisk er bra. Happy thoughts!

Da jeg kom inn i T2, etter 4.59 på sykkelsetet, følte jeg meg sabla fin. Jeg hadde riktignok tapt noen minutter på den siste runden, men det skyldtes i hovedsak en tissepause og en teknisk hvil (var pent nødt til å rette styret, som etter hvert sto i en 15 graders vinkel!).

Jeg gleda meg virkelig til maratonen. I Frankrike tidligere i sommer var den et sant mareritt. Tropevarmen skremte bort all glede. Nå var det lett duskregn – en riktig nordisk sommerdag! Løpinga var da også reint ut fortryllende! Tre runder á 14 kilometer. Jo visst var det asfaltert fra A til Å, men omgivelsene var maleriske med stor variasjon. Og langsmed sto og satt det svært entusiastiske svensker som etter alt å dømme hadde glemt 7. juni 1905 fullstendig. Heja på! Dermed var det lett å motivere seg etter hvert som kilometertida gradvis sank.

Ved passering 21 kilometer lå jeg an til forskrekkende 9.40. Det skjønte jeg ikke ville holde. Men jeg skulle klare én ting, og det var å holde flyten. Ingen sprekk eller smell, det skulle ikke spaseres eller vagges, hvert skritt skulle løpes, og – langt viktigere – jeg skulle nyte. Aldri har jeg jobba så bevisst med det mentale. Hele tida søkte jeg det positive mens jeg nynna på Bruce Springsteen: Tramps like us, baby, we were born to run! Et vakkert smil, fuglesang, en svalende bris – alt ga liv i en sliten kropp. Og jeg var aldri, aldri i tvil om at jeg skulle klare å bryte den magiske 10 timers barrieren. I dag var det min dag. Jeg var en stormvind!

Og slik bar det av gårde mot målseilet hvor speaker gauka, kona heia, de gule og blå flagga vaia, klokka viste 9:53 – og siden det fortsatt regnet kunne knapt en sjel se at jeg kjempa med tårene – i rein lykkerus.