Vi har tidligere (les: i går) skrevet at Eivind Halaas er påmeldt Norseman, men vi har ikke fått med oss at han har skiftet klubb. Da Eivind meldte seg på Norseman i fjor høst, full av ungdommelig overmot og med liten innsikt i hva han gikk til, stod det Grimstad Sykkelklubb i det ene feltet.

Men siden har jo Eivind som kjent fått nye venner. Og det har han tatt konsekvensen av. Når den offisielle startlista spikres opp på veggen i Eidfjord, står det svart på hvitt at Eivind representerer Arendal Triathlon. Hurra!

Lykke til, Eivind. Enjoy the ride!

Sedvanlig stiller en rekke sørlendinger på startstreken, både fra Vest-Agder og Aust-Agder. I 2008 stilte seks arendalitter, i 2009 stilte fire. I år er Svein Vestøl fra FK Jerv, Håvard Danielsen fra TOSK og Eivind Halaas fra Grimstad sykkelklubb på plass.

Men den største stjerna, den skinner på himmelen til Arendal Triathlon. Venke Johansen stiller i klassen F55, og det er så vakkert at tårene står i øynene våre bare vi leser startlista.

Venke har svømt med oss i hele vinter. Hver eneste fredag morgen klokka seks – først i bassenget, sist opp. I sommer har hun blant annet kost seg på en to ukers treningstur til Italia og forberedt seg der, med sykkel, løpeturer og svømming langt langt unna brennmantene her hjemme. Og hun har ervervet en ny, sjokkrosa sykkel!

Galskap? Nja, noen novise er hun ikke innen idretten. I hine hårde dager markerte hun seg betydelig i det nasjonale friidrettsmiljøet, og hun har syklet Trondheim – Oslo sånn cirka 20 ganger. Hun var med på Hove Tri, og nå altså Norseman.

- Jeg falt pladask for konkurransen i fjor, sier hun selv. Da var hun support for datteren Nora (som kuppet Sportsrevyen som “den ammende triatleten“).

En herlig dame, altså! Vi er så stolte av deg, Venke.

Jeg var gjennom løypa i 2007 og trodde jeg visste hva jeg gikk til. Siden da har jeg dessuten lagt ned ca. 1.200 treningstimer. Slikt bør betale seg. Men akk, sånn er ikke verden skrudd sammen.

For fem uker siden gjorde jeg Ironman i Frankfurt. Varmen og distansen der gjorde sitt. Og jeg visste at restitusjonstida imellom var farlig kort. Men skitt au, man lever dog kun én gang.

Og med en fortryllende gjeng fra Arendal Triathlon rundt seg (Nora, Georg, Steinar og en selv på startstreken, samt utfyllende supportteam), vel, akkurat da, inneklemt som kveg ombord i en fergje på Vestlandet, føltes det faktisk godt å leve.

3,8 km svømming i Hardangerfjorden, på vei inn mot Eidfjord, gikk fint. Noe vind og bølger var det, men vannet holdt omlag 16 grader, noe som er langt over det man kan frykte. Jeg startet imidlertid forsiktig, i og med at det var meldt kraftig motstrøm/tidevann. Men det var ingen grunn til passiv bekymring. Strømmen var slett ikke ille. Og tida på 1.11 var innenfor det akseptable.

Tida i T1 gikk forholdsvis kjapt, og opp Måbødalen syklet vi. Men allerede da forsto jeg hvor det bar, og at Frankfurt på ingen måte var ute av systemet. Beina dro pedalene rundt, men heller ikke mer. Kroppen var uten sting. Slikt kan riktignok løsne underveis, men nå gjaldt det først og fremst å disponere kreftene riktig, særlig i motbakkene, hvis ikke kunne dette gå riktig galt.

Tre timer ut i konkurransen var jeg oppe på selve Hardangervidda. Da hadde Steinar allerede trippet lett forbi. Vidda er flat, men også utsatt for vind. Særlig kraftig var den ikke – ennå. Men den var sugende og tvang meg ned i bøyla.

Over vidda, inn mot Geilo og over de tre kraftige fjellene på vei mot det beryktede Imingfjell, gikk det med vekslende hell. Jeg suste ifra de fleste i utforbakkene (toppfart på over 80 km/t), holdt mer enn følge på slettene og parkerte i motene. Dette gjentok seg gang på gang, og jeg ble mer og mer frustrert. Den økende vinden gjorde dessuten sitt til at det gikk stadig tyngre på slettene også. Tidvis var farta nede i 14 km/t!

Da jeg trillet inn i T2 i Austbygde, var jeg oppriktig bekymret. Jeg har manglet de gode løpsoplevelsene i år, og med tidenes lengste sykkeltur (7,5 timer) bak meg, var det lite som tydet på nevneverdig suksess langsmed Tinnsjøen, på veien mot Gaustatoppen.

Heldigvis gikk det ikke så galt. Jeg hadde vært uhyre nøye på ernæringen under syklinga og kroppen var, etter forholdene, nå ved godt mot. Jeg skjønte raskt at mange hadde disponert kreftene feil i vinden. Og det var forholdsvis lett å “plukke” rygger på veien. Jeg tror jeg tok igjen nærmere 15 deltakere bare på veien mot Rjukan.

Å løpe i Zombie Hill, starten på slutten (de siste 17 km), er risikabelt. Og i dag var jeg lite lysten på sjansespill. I stedet la jeg meg inn på kjapp gange (10 min/km) og samlet nok et dusin rygger. Slikt er alltid motiverende. Supportteamet mitt, Are og Rune, viste dessuten å ha god forståelse for Pavlovs hunder og belønnet meg med Love Hearts for hver passerte deltaker. Kynisk, men skrekkelig effektivt!

På slettene over mot Stavsro skjønte jeg at kroppen var kommet til et ytterpunkt. Kreftene var på hell, føttene var i full oppløsning og hodet var fullstendig tomt. Samtidig forsvant godværet, sammen med sikten. En avslutning i regn og tåke var ikke å foretrekke. Heldigvis har både Are og Rune vært ute en vinterdag før, og pushet meg omsorgsfullt videre, helt opp til målgangen i eder og galle, tenners gnissel og tårer som druknet i yr og regn. På drøye 14 timer, én time mer enn løpet i 2007.

Gaustatoppen ligger 1883 m.oh. Bak meg lå nå 225 km med svømming, sykling og løping, fordelt på 5.500 høydemetere. Det er ren og skjær galskap. Og jeg skal aldri, aldri mer gjøre dette.

Eller forresten …

Nora og Georg Smedsaas, Steinar Gundersen og Fred Arthur Asdal gjennomførte i helgen konkurransen! Nora klarte jammen meg å få sportsrevyen på NRK til å vise noe annet enn fotball på søndag kveld! Se NRK innslaget her.

Flere “arendalsbilder” på våre Flickr sider

Resultater og bilder kan dere se på Norseman sine hjemmesider

Sånn jenter og gutter – da er vi klare for Race reports og ljuging i badstua på Stinta!

Syklinga ble en blandet opplevelse. De første åtte mila føltes helt rått. Fantastisk stemning i de små byene underveis, fin flyt i kjøringa og et snitt på 37 km/t. Men så dukket det opp en dommer på motorsykkel og viftet med sort kort for drafting. Seks min i straffeboksen! Det føltes ikke rettferdig. Klyngene var mange og vi måtte nødvendigvis ligge tett. Men, det er lite å gjøre med det. Da straffen var sonet, var beina stive og snittfarten sank. Jeg måtte dessuten jobbe med det mentale. Gjort er gjort, og spist er spist og ferdig med det. Sluttida på 5.11 var dog litt i overkant. Målet var 5 t. Det kunne jeg klart hvis …

Løpinga ble slett ikke bra. Jeg plages lett av varmen. Og 30 grader passet meg særs dårlig. Heldigvis var “serveringa” førsteklasses. Isbiter på hver drikkestasjon, oppunder capsen, svalet godt. Jeg holdt bevisst tilbake på den første runden og holdt meg til planen om 5 min/km. Det holdt en stund. Midtveis i andre runden gikk det tregere. Jeg måtte revidere planen og la meg etter hvert på 6 min/km. Det er ikke særlig fort, men jeg løp i hvert fall hele veien og holdt den nye planen greit. Kom inn stiv og fæl, på 3,58.

Totaltida ble 10.22, godt bak målsettinga. Mye var bra. Jeg har fokusert på svømming og sykling i vinter og fikk betalt for det. Men det har gått på bekostning av løpinga. Det blir et lodd neste vinter.

Men først er det Norseman i begynnelsen av august. Da er beina tjent med at jeg slapp meg ned på slutten i Frankfurt …

Rune satset på topp fem. Men fikk store problemer med magen. Are lå an til topp 15 da han ødela kneet. Men vi gleder oss uansett stort over de fire som fullførte; Harald og Knut Skarpeteig, Bruno Pålsson og Thomas Dahlslett. Ikke minst gleder vi oss over Knut som ble nummer 32 blant de 200 påmeldte. Det er en super prestasjon!

]]> http://arendaltri.no/2008/08/verdens-t%c3%b8ffeste-triathlon/feed/ 1