Rune er kjent med den stadige knivingen mellom de to sørlandsbyene og vet å utnytte dette til det fulle. Den ellers så sindige supertriatleten vår varsler nå kamp – i spaltene til Fædrelandsvennen. Alt foregår i beste boksekampstil! I gårsdagens oppslag postuleres det høyt og tydelig at Arild nå kan vinke farvel til den norske rekorden sin. Tonen er høflig (“kompisduell”), men mellom linjene lyser det kamp to the bitter end. Dette handler om prestisje, ære, heder, gull og glitter!

- Målet mitt er å knuse Arilds norgesrekord, sier Rune til avisa.

Vel, vi vet i hvert fall at Rune er i tidenes knallform og kommer til å strekke seg ytterligere på veien mot VM i oktober.Dessuten har han erfaringen på sin side. Rune er 40 år, mens Arild bare er 39 år. Vi tror bestemt at ungsauen fra Kristiansand vil sprekke som en vannballong i varmen på Hawaii.

Vi heier som bare juling på Rune (og litt på Arild!). Og ser fram til tidenes Kona-party i Arendal! Finn fram bastskjørt og blomsterkranser!

Så var det altså endelig klart: Bak meg lå 6 måneders oppkjøringsplan. Planen hadde jeg selv konstruert. Men den var bygget opp rundt en blanding av forrige års treningsøkter, som jeg fikk av min daværende coach, Arild Tveiten. I tillegg var den systematisert rundt konseptet til tricoach-guru Joe Friel. Og, ikke minst, var det et ikke ubetydelig innslag av egne og andres ideer. Til sammen var det nedlagt i overkant av 400 treningstimer i denne perioden.

Underveis hadde jeg bl.a. fått gjennomført ting som:

• 3 ukers sykkelferie på hybrid med bagasjeoppakning på Cuba i prep-perioden rundt jul/nyttår
• Svømmecamp på Sognsvann
• Skiperiode med gjennomført Grenader-løpet og Vasaloppet
• 2 uker på Mallorca i påsken med sykkel- og svømmfokus sammen med coach Mikael Rosèn
• Tri-camp i Arendal med Ted Ås og Henning Degerfoss
• 4 dagers bakke-sykkelcamp på hytta til “Kona Ken” i Vrådal
• Pinsecamp i Sæby med Oslofjord Tri-klubb (4 dagers “helvetesopplegg” regissert av  Dr. Erik “Goldie” Guldhav)
• “Hengt på slep” etter Rune Skinnerlien på noen av hans langturer på sykkel
• Nærmest “ofret”  70.3 konkurransen i Sveits pga. treningsstinnhet i kroppen (nektet å slippe opp mengdetreninga for tidlig)
• Gjennomført Hove Tri crew race og Ogge Triathlon

Så mye lå bak denne IM-starten i Østerrike. Jeg hadde valgt å legge litt press på meg selv og på forhånd ganske høylydt annonsert at 10 timers-grensen nå skulle utfordres! (Visste dog at alt måtte være perfekt for at det skulle være realistisk …)

Jeg reiste ned onsdag via München, og kom frem på kveldingen til Hotel Dermuth som viste seg å være et hyggelig, middelstort hotell, som etter hvert huset mange hyggelige triathleter å bli kjent med .

Jeg fikk gjort forberedelsene som jeg skulle. Jeg var ute og testet sykkelen et par timer, og den så ut til å funke fint. Jeg var nede og svømte i 6-tiden lørdags morgen, og vannet i Wörthersee var jo bare så vanvittig skjønt.

I det hele så vil jeg hevde at denne IM-konkurransen ligger i et nærmest optimalt sted for en slik konkurranse. Et veldig behagelig og naturskjønt område, rett i nærheten av en hyggelig, middels stor østerrisk by, og med masser av vennlighet og entusiasme blant lokalbefolkningen. Dermed passerte dagene fort i det strålende sommerværet.

Dagen før var det check-in av sykkel og poser. Fred Arthur og jeg stod og snakket litt ved skifteteltet da Bård Jørgen “Dyret” Elden (eks kombinert verdensmester) kom bort og spurte om det var nordmenn på plass. Vi snakket litt med han og ønsket hverandre lykke til dagen etter.

Jeg var på plass da de åpnet skiftesonen kl 5, og etter hvert kom også Fred A. Vi gjorde de siste forberedelsene og vandret over til “Strandbadet” der starten skulle skje. Hele familien hans var allerede på plass, og vi fikk blant annet tatt litt bilder rett før start. Vi virket rolige og kontrollerte begge to, og jeg hadde fokus på å beholde riktig tenningsnivå da en IM-konkurranse slettes ikke avgjøres de første meterne på svømminga.

Da startskuddet gikk, var jeg veldig opptatt av å finne følelsen av å “legge avsted” fremfor å følge racingsuget. Lyktes godt med det, og slapp også unna for det verste av “slåssing” i begynnelsen, fant rytmen fint og etter ca 15-20 min begynte det å bli veldig behagelig. Etter vending ved den andre bøyen, da vi satte kursen inn mot land igjen, fant jeg noen gode bein å ligge bak og det gikk kontrollert inn mot kanalen som møter en etter 3 km svømming. Jeg koste meg veldig i de 800 m inne i kanalen. Det føltes ut som et vannvittig dragsug, slik at man nærmest kunne ligge og styre seg oppover i kanalen samtidig som man kikket litt opp på tilskuerne som stod tett i tett og heiet.

Jeg  var spent da jeg kom opp av vannet og sjekket klokka. 1.07 fikk frem det store smilet! Målet var 1.10, så dette var en bra start, og følte meg heller ikke kjørt på noen måte.

Ut på sykkel var fokus å holde igjen på farten og kun drikke vann til pulsen hadde roet seg i underkant av 140 slag. Dette skjedde veldig fort, og jeg begynte etter hvert å knaske  litt på Virtago-barer som jeg hadde to stykker av som skulle inntas på den første sykkelrunden. Deretter skulle jeg gå over på Powergel for å unngå kvalme på løpingen. Jeg fortsatte med konservativ sykling da jeg av erfaring vet at 18 mil kan føles ganske langt mot slutten.

Stigningene gikk også fint og på løypa høyeste punkt, etter ca 70 km,  var jeg veldig tilfreds med tingenes tilstand. Men det var akkurat da jeg hadde tenkt denne tanken at det skjedde! Jeg fikk plutselig ikke vekslet gir på kassetten bak og stod derfor av sykkelen for å sjekke. Jeg måtte konstatere at girwiren var fliset opp og funket ikke. Kjedet satt på nederste 11 tag-skive og jeg forsøkte å få den opp i en av de midterste gir, men lykkes ikke med det. Måtte derfor bare fortsette, og derfra og inn  hadde jeg “valget” mellom 39-11 og 53-11 gir. Brukte 53-11 litt i nedoverbakker, men fant etter hvert ut av at jeg måtte bruke disse lettere partiene til å løse opp i lårmusklaturen ved å spinne på det lettere 39-11 giret.

Jeg kom inn til vending 90 km på 2.36 som passet bra med den 5.10 planen jeg egentlig kjørte etter. Ut på 2. runden gikk det greit i det flate partiet og etter en stund kom Elden opp og passerte meg med en liten “hale” på slep. Jeg la meg opp på siden av han, og vi utvekslet litt status før jeg la meg på 10 meteren bak han og cruiset avsted i perfekt fart. Måtte jobbe med kadens og kropp for å kompensere for mangel på gir, reiste meg derfor opp endel også i små stigninger osv for å forsøke å holde en flyt.

Men da de første virkelige stigningene kom, så var det ikke bønn. Jeg forsøkte med styrketråkk så langt det gikk, men måtte kapitulere og stå av sykkelen. I stigningene står tilskuerne tett i tett og passasjen for deltagerne er smal. Og jeg fikk enormt med jubel og skulderklapp! Det hjalp godt på humøret der og da.

Jeg lå flere ganger og følte på kramper i fremre lår på begge bein, noe jeg aldri har hatt tidligere på sykkel. I øvre del av Rupertiberg-stigningen (hvor jeg måtte av sykkelen 3 ganger) kom lyn og tordenværet. Det kom noe aldeles voldsomt og, rent plutselig, så fulgte plaskregnet. I det siste lettere partiet på ca 20 km ned mot skiftesonen, var det regn og også tiltagende vind. I så måte var jeg egentlig ganske tilfreds med sykkeltid på 5.27, omstendighetene tatt i betraktningene.

Jeg heiv i meg en Powergel og endel vann i T2 og observerte at jeg hadde vært ute i 6.45 da jeg løp ut.  Det måtte derfor en 3.15 marathon til for å nå målet. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk og beina var også relativt fine. Jeg kom inn i en god rytme, men begynte nok etter en 7-8 km å dabbe av litt på farten. Jeg passerte dog 10 km på 46.30, som jo forsåvidt er 3.15 hastighet, men troen var ved å forsvinne og jeg lå hele tiden på grensen til kramper i forsiden av lårene.

Da jeg nærmet meg Klagenfurt sentrum på førsterunden, etter ca 16-17 km så jeg Elden på vei ut av sentrum. Jeg fant et punkt der jeg fikk tatt en tid på han, og da jeg selv passerte dette punktet lå jeg 10 min etter. Her var det et passende fristende bytte å jage… Jeg observerte også her Fred A, som på dette tidspunktet lå omtrent 12 min etter meg.

Så går det tyngre … Jeg passerer halveis på i underkant av 1.45 og de neste kilometrene sliter jeg voldsomt. Jeg er bestemt på at jeg ikke skal begynne å gå, men inngår et kompromiss med meg selv. På neste servicestasjon skal jeg stoppe og ta meg god tid. Jeg presser her ned en Powergel jeg slett ikke hadde lyst på, og skyller den ned med et stort glass vann. Jeg tar meg også tid til dagens første og siste tissepause, og så bærer det videre. Dette viste seg å være et godt sjakktrekk. Energien kommer fort tilbake, jeg finner noen gode rygger og holder en jevn og og fin fart i overkant av 5 min/km, etter ca 30 km observerer jeg igjen Elden og passerer han i det stille.

Derifra og inn går det stort sett fint. Jeg har også litt krefter til å øke farten noe de siste 4-5 km og jeg må si meg fornøyd med sluttiden på 10.24.33, etter et maraton på 3.39.

Underveis i løpet hadde jeg fått det for meg at girwiren nok var gått i stykker ved en tilfeldighet. Men da etegildet og massasjen var overstått, tusler jeg ut i skiftesonen for å kikke på den og jeg oberverer da at jeg (på en fullstendig idiotisk og klønete måte) har fått montert bakskifteren slik at wiren var kommet på innsiden av bakre gaffel. At jeg ikke har observert dette i løpet av de tre dagene der nede, er bare utrolig …  Spank, spank you!!

På den positive siden av erfaringsinnhøstingen nevnes ernæringsinntaket, som funket ekstremt godt. Barer på første del og Powergel på siste del av syklinga, samt ”Profile Design”-flaska på bøylene, gjorde at jeg fikk et jevnt inntakt av drikke på syklinga. På løpinga funket det bra med en gel i T2, og én etter ca 25 km. I tillegg drakk jeg konstant av sportsdrikke, cola og noe vann, da det ble skikkelig varmt utover dagen (opp mot 30 grader). Ellers er jeg også godt fornøyd med løpsdisponering og pacing underveis, også svømminga, da.

Totalt: En veldig fin dag i Kärnten-regionen, absolutt et sted jeg gjerne kommer tilbake til om noen år. Jeg tror veldig mange vil ha glede av å oppleve dette her. Ironman-stevne i denne skalaen er bare kult!

Jeg fikk det mot slutten av svømminga, mot slutten av syklinga og mot slutten av løpinga. Mangel på stamina, altså.

Forarbeidet har ikke gått etter planen. Både på jobb og hjemme har det krevdes mye av meg. Og da jeg pådro meg lungebetennelse, vann i lungene og sykehusinnleggelse med mistanke om blodpropp i mars, visste jeg det ville bli tøffe tak.  Seks uker uten trening i en viktig oppkjøringsfase var ikke fordelaktig.

I tidsklemma har sykkel nesten vært fraværende. Jeg har prioritert løp og svømming. Og jeg mente bestemt at det har betalt seg. Derfor var svømmetida på 1.11 veldig skuffende. Startfeltet var bredt og romslig. Gode muligheter for teknisk korrekt svømming uten for mye slåssing. Jeg lå da også bra an med 32 min på 2.000 m, men deretter gikk det tregere. På de neste 1.000 m brukte jeg 21 min. Og så ble det slåssing igjen. Siste 800 m, i kanalen, var en klaustrofobisk opplevelse. Pussig å slåss mest på slutten av svømmedelen.

Skiftesonen her nede er godt organisert, men stor. Derfor går tida. Men det er nå likt for alle. Og så bar det avgårde i en malerisk løype. Mye har blitt sagt om sykkeldelen i Klagenfurt. Ikke minst hvor rask den er. Få har sagt hvor vakker den er. Ved foten av Alpene reiser det seg opp majestetiske fjell som nesten tar pusten fra en.

Jeg antok at 5.15 kunne være realistisk. Løypa ble jo sagt å være så lett … Etter 90 km passerte jeg på 2.40 og var i ferd med å få kramper i begge låra. Ikke særlig bra. Ved 140 km kom dessuten regnet. Først lyn og torden, dernest kraftig vind opp mot kuling i kastene, og så regndråper på størrelse med dueegg. Folk sklei rett ut av løypa på glatta! Her gjaldt det å holde seg oppe. Samtidig hadde regnet en kjølende effekt, så noe godt kom det da ut av det også.

Men inn i T2 viste sluttida 5.35. Ingen negativ split, altså. Løpet var kjørt. Ingenting å juble over. Jeg gruet meg virkelig til løpinga. Regnet var da også byttet ut med steikende sol og godt over 30 grader.

Men miraklenes tid er ikke over! Beina føltes vidunderlige da jeg løp ut av skiftesonen. Så, hva nå?

I hele vinter har jeg drømt om å løpe maratondelen på 3.30. Få til en skikkelig avslutning! Nå var sjansen her. Men det fordrer 5 min/km hele veien.  Og jeg var klar. Jeg løp som en maskin. I 21 km tikket det inn jevnt og trutt. Passering halvmaraton på 1.45.

Jeg har aldri hatt det så moro på en triathlon noensinne! Det var fantastisk. Og hvilke resultater; jeg løp forbi 182 deltakere (jepp, jeg telte).

Men hvor lenge var Adam … Etter 21 km var det bråstopp. Da hugg det til i den venstre leggen. Jeg har merket det tidligere, både på Skagerrakmila og på massasjen for to dager siden, men jeg har neglisjert det. En eller annen form for muskelknute. Nå slo det til for fullt!

Jeg vurderte faktisk å bryte. Der og da var det knapt mulig å stå på beinet. Jeg var så skuffet, så skuffet. Men, som kjent, den som gir seg er en lort. Det ble imidlertid ikke et pent syn. Haltende løp er særdeles krevende, og både tida og kreftene fløy. Og etter hvert kom stadig flere av de ovennevnte 182 seilende forbi mens jeg vekslet mellom vaggende løp og gange. Og da tæret det særdeles på de mentale kreftene.

I ettertid: Var det smart å løpe så hardt? Jeg svarer et ubetinget og rungende ja. Den første halvmaratonen på 1.45 er det morsomste jeg noensinne har gjort på løp, og var verdt hele turen til Østerrike.

Og jeg roser meg selv for å ha våget. Der og da var løpstida viktigere enn sluttida, og når muligheten banker på døra di; lukk døra opp! Ingen skal ta meg på at jeg ikke prøver.

Da jeg omsider kom i mål, var jeg utrolig stolt. Ikke over sluttida, men over at jeg nettopp prøvde og at jeg maktet. Jeg burde kansellert hele turen i mars og satset på Ogge istedet. Selvfølgelig burde jeg det. Men jeg kunne altså ikke dy meg. Jeg måtte prøve.

Og nå kan jeg med betydelig stolthet si, også i år: Jeg er en Ironman!

Vi ønsker samtlige lykke til, og for oss hjemmesittere: Løpene kan følges på Ironmans nettsider.

Vi har en stor kontingent med, sammen med 2.250 andre triatleter fra 47 land. Fra Arendal Triathlon stiller Are, Helge, Steinar, Joakim og Tor. Litt smårusk i maskineriet (les: forkjølelse) har det vært hos nesten samtlige, men det skal nå være blåst bort. Vi minner således om at Thomas Alsgaard så godt som alltid var syk foran store mesterskap. Vi sier ikke mer.

Etter tre sesonger med stang ut, er han mer sulten enn noensinne. Fem ganger har han vært på Ironman Hawaii. Ingen andre nordmenn har vært der flere ganger. Men i det siste har han altså hatt utur. I 2007 var det brist i håndleddet, i 2008 mistet han kvaliken med spinkle to minutter og i 2009 fikk han hjernerystelse.

Nå er imidlertid alt duket for kvalik til Ironman-finalen på Hawaii. Vi følger deg spent, Rune!

Triathlon er som kjent en utholdenhetsidrett, og utholdenhetsidrett har som kjent en magnetisk tiltrekningskraft på mennesker i 40-årsalderen.

Bare blant klubbens medlemmer er det en rekke som morer seg med Vasaloppet, Birken, Sesilåmi og Ironman. Og vi er ikke alene.

Verden over ryktes det nå at sportsbil og ung dame er ut, mens ekstremsport er in: 2000-tallets menn velger seg triathlon. Ja, i Storbritannia er triathlon den raskest voksende sporten blant menn i alderen 35-40 år.

Få også med dere radiodokumentaren til Kjetil Saugestad i NRK; 40, feit og ferdig.

Vi vil se mer av Arild i Arendal framover. Han bor i Oslo, men jobber fast for Polar. Arbeidet gjør at han stadig svipper innom stamstedet vårt, Sporten Stoa. Samtidig har konkurransen vår, Hove Tri, inngått et samarbeid med Trishop. Arild styrer denne forretningen, som er ledende i Norge innen triathlonutstyr, personlig utstyr og testing.

Blant annet har samarbeidet resultert i at Sporten Stoa ganske nylig tok inn et parti våtdrakter fra Aquaman. En god anledning til å sjekke ut dette, er morgendagens eksklusive handlekveld.

Starten går kl 7 lokal tid, noe som tilsvarer kl 14 norsk tid. Ingen grunn til å stå opp grytidlig, altså. Men det går an å følge våre helter på veien til “glory and fame” på nett.

Det er varslet tøffe forhold med både strøm i vannet og vind på land, så det blir spennende. Harde tak blir det uansett, men vi satser på at våre brave triatleter takler forholdene. Lykke til!

]]> http://arendaltri.no/2009/11/klare-i-mexico/feed/ 15 http://arendaltri.no/2009/11/no-vil-hainn-ferra-te-mexico/ http://arendaltri.no/2009/11/no-vil-hainn-ferra-te-mexico/#comments Wed, 18 Nov 2009 23:05:27 +0000 Fred Arthur http://arendaltri.no/?p=513 I dag er det takk og farvel. Jørgen fra Arendal Triathlon retter bukkestyret mot østkysten av Amerika. Mens vi andre skal kose oss med førjulsstemning, lett yr og mange nyanser av grått, skal Jørgen slite med sterk varme, mye vind, veldig salt vann og karibiske rytmer.

Jørgen skal nemlig være med i verdens første Ironman Mexico på øya Cozumel, som ligger et steinkast fra Karibia. Her skal han gi seg i kast med 3,8 km svømming (uten drakt!), 180 km sykling og 42 km løping.

Heldigvis er Jørgen en ringrev. IM-konkurransen er hans femte i rekka, og tradisjonen tro har han nært sagt selvfølgelig ikke fått trent nok. Sitat: “Treningen har gått mye dårligere i høst enn jeg hadde håpet.”

Men vi vet bedre, Jørgen. Vi heier på deg og vet at dette går veldig, veldig bra.

Følg gjerne Jørgen på hans egen blogg.