Gianten er ei grepa, liten kar (rammestørrelse Medium, 54 cm, passer for syklister 175 – 185 cm). Girgruppa er selveste Dura-Ace (toppmodellen til Shimano) og resultatene er imponerende. Vi snakker tross alt om klubbens nest raskeste tid på den famøse Rykene-testen. Kun slått av selveste Rune!

Les for øvrig en lang anmeldelse/vurdering av sykkelen her.

I et slikt forhold snakker vi sjeldent om penger. Det er vanskelig å sette en pris på et vennskap, men jeg sier dog 7.990 kr (høstkampanje!!!). Og ikke nok med det; legger du på noen kroner, og betaler 9.990 kr, får du i tillegg med fylkets raskeste hjul (vist på bildet; Marvic Cosmic Carbon, 52 mm).

Sykkelen har vist seg å være best på de lengre distansene, men bør også være et særdeles aggresivt våpen for Hove Tri 2011!

Ta kontakt med Fred Arthur på telefon 900 222 99, hvis du er interessert.

Til Are, Tor, Helge, Knut, Bruno, Steinar, Joakim, Rune, Jørgen, Eivind, Inge, Venke og Trine: Nei, dere får IKKE kjøpe hjula separat!

Her er vi kjernen i løping. Fortest fra A til B! Akkurat som da vi var unger. Førstemann og fus! Vi elsker det, jo!

Og vi elsker også Rino Rudsli! Simpelthen fordi han er grei og entusiastisk. Så når han og KRIK arrangerer løp, Førstemann til Granestua, da stiller vi opp. I hvert fall når løpet allerede bærer bud om å være en klassiker. Førstemann fra Myra til Granestua!  Starten går fra Misjonskirka fredag klokka 18.

Tjörn Triathlon 11.3 ble akkurat hva vi håpet på. Og enda litt til. Fred Arthur besøkte Tjörn i mai. I juni kom Lotta, Tommy og Willie til Hove. Og nå var vi altså fem klubbmedlemmer som besøkte den “sørlandske” øye en time nord for Gøteborg. Alt takket være treningsleiren med Ted og Henning i våres, som igjen kom ut av swim campen i Oslo i januar.

Livet er fullt av merkverdigheter. For ett år siden visste vi ingenting om hverandre. Nå er vi venner for livet. For den hjertegode varmen og velkomsten vi fikk på Tjörn skal man lete lenge etter. De var oppriktige glade for å se oss, alle i hop. Og vi ble glade i dem.

Derfor har vi bestemt oss allerede. Vi skal tilbake! Neste år reiser vi med egen buss. Meld interessen i kommentarfeltet. Så skal vi nok alltids få på plass noen nye rekorden og noen enda flere debutanter i august 2011. Tjörn blir neste års store opplevelse!

Nå har Steinar fått seg nye venner å leke med. Viljen og staheten, evnen til å holde distansen, er fortsatt den samme. Men kroppen, den er altså endret.

Det innebærer en del fysiologiske endringer, heriblant et helt nytt sett med muskelatur, nemlig … NM-muskler.

Doktor Thomas eller fysioterapeut Rune kan sikkert utdype begrepet ytterligere. Men inntil videre begrenser vi oss til å gratulere de muskuløse på Kongsberg med god innsats under helgens NM, det være seg i mosjonsklassen, seniorklassen eller i master.

Vi hever vårt glass og skåler i Maxim!

Helge var godt kjent med løypa, i og med at han kjørte samme konkurransen i fjor. Dermed var syretesten innlysende: Har treninga betalt seg?

Helge har trent jevnt og trutt i hele år og unngått skader av større karakter, men det er jo ikke alltid at det likevel gir utbetaling. Jobb, familie, frivillighet i lag og foreninger, barnas skolegang, bygging av garasje … Det er mye som kan “skjære” seg. Samtidig spiller dagsformen inn, sammen med vær og føreforhold.

Været i Tyskland ble aldri noe problem. Verken for vått eller for varmt. Helge kunne imidlertid melde om en “merkelig” dag i vannet, en dårlig dag på en god sykkel og om et løp som virkelig reddet dagen. De 21 kilometrene løp han inn på 1.45, som tilsvarer en kilometertid på 5 min. Det gav ham godfølelsen og en flott avslutning. Respekt!

Det ga også en sluttid på 5.49.41 – en god halvtime bedre enn i fjor. Og da er svaret tindrende klart; Helge er bedre enn noensinne!

Jeg hadde en veldig tung periode etter Sveits 70.3 i juni hvor jeg ble syk natta før starten. Derfor brukte jeg nok lang tid på å restituere meg etterpå. Da jeg endelig kom i gang igjen, fikk jeg trent skikkelig  en periode – og jeg følte at formen begynte å bli bra.

Litt over en uke før start fikk jeg imidlertid problemer med en skive i nakken. Da hadde jeg mest lyst til å droppe hele greia, noe jeg ble anbefalt av flere å gjøre. Men ikke kiropraktoren min! Hun haddde tro på at jeg kunne klare å fullføre. Tre utrolig vonde behandlinger og hvile var siste opplading. Jeg var derfor utrolig ydmyk før start, noe som er høyst uvanlig for en skytebas.

Svømming: Knut og jeg var i samme startgruppe. Kl 07.25 på stranden i Amager strandpark stilte jeg meg derfor opp ved siden av ham (for øvrig en veldig nervøs utgave av «Strenge-Knut»). Vi stillte opp litt bak og på siden i feltet på ca 400 stk. Planen var å åpne kontrollert og prøve å finne noen bein og drafte på så lenge som mulig og svømme på 1.20. Det gikk bra i starten og det ble sånn passelig med slåssing, men ikke mer enn det må være for en gammel kickbokser.

Jeg kjente fort at nakken og høyre arm ikke var helt  god, men det gikk. Mistet gruppa jeg lå i ganske fort, og det var vanskelig å svømme på rett linje. Jeg var innom mølja av og til, men konsa på å holde jevn fart og spare beina. Det ble tungt på slutten og jeg var spent på hvordan beina ville være opp av vannet. Jeg har alltid problemer med krampe i T1, nesten uansett distanse. Men i dag var beina helt konge, og jeg kunne løpe «fort» gjennom T1. Tiden ble 1.21.22 og 4.23 i skiftesonen.

Sykling: Jeg kom meg greit i gang på sykkelen, vinka til familien og begynte å spise og drikke ganske fort. Jeg hadde med Squizy-gel på en litt større flaske, noe som skulle vare hele sykkeldistansen. Dette fungerte helt topp, men flaska falt av i det siste brosteinspartiet 15 km før mål. Jeg hadde også med salttabletter og 5 Maxim sportsbarer. Fra Amager strandpark, gjennom og ut av byen var det mye teknisk kjøring, skarpe svinger, kryssinger, brostein, mye hvitmerking på veien, og når det var bløtt, var det skikkelig glatt. Jeg kjørte kontrollert her, og det gikk greit.

Deretter kjørte vi 2 runder i en flott løype gjennom tettsteder med brostein og masse publikum. Det var en del vind, men ikke mer enn at en fikk flyt på syklinga. Jeg runda 90 km med en vond nakke og vond mage, men med gode bein. Jeg klarte å spise 3 Maxim-barer på turen. Planen var 5, men det var ikke sjans til å få ned en bit til. Jeg holdt på å spy bare jeg kikket ned i goodi-bag’en og så det blå papiret.  Det ble utrolig tungt mellom 120 km og 150 km. Jeg snakket litt med en kar fra Portugal, som også hadde det tungt, og det hjalp. Jeg tok litt gel og kom tilbake i marsjfart mot slutten. Planen var på en god dag 5.40, men var fornøyd også med 6 timer. Jeg hadde hendene mye på styret, og er derfor kjempefornøyd med 5.47.33. Jeg så ingenting til Knut på syklinga og ante ingenting om hvordan jeg lå an i forhold til ham. Uansett, det var veldig godt å se familien før jeg kom inn i T2. Tiden i skiftesonen ble 5.09.

Løp: Jeg løp inn i skifteteltet og der satt jaggu Knut! «Fy f…, Olsen! Dette går ikke bra. Jeg er pinne stiv,» var det han sa. Jeg fikk sagt at dette skal gå, at vi tar én meter av gangen, at vi ikke stopper, at vi sees ved mål og ønsket ham god tur. Knut forsvant på do, og dermed var jeg ute før ham på løpinga og konsa på å holde min fart.

Det gikk bra i starten, og det føltes godt og la ræva hvile. Jeg hadde med Squizy-gel på løpinga også. Gel og vann var det eneste jeg fikk ned. Jeg prøvde med to små slurker med cola, men det ville både opp og i buksa, så det ble ikke noe alternativ.

Målet var å løpe på 6 min per km, og rundt 4.10 – 4.15 t totalt. Jeg holdt vel skjema omtrent halvveis, så gikk det saktere og saktere. Jeg kjempet meg videre, løp mellom drikkestasjonene og gikk gjennom og drakk vann. Jeg fikk utrolig lyst til å gå da jeg passerte 30 km, men klarte å løpe videre. De fleste kunne nok ha gått og småpratet ved siden av, så seint gikk det, men jeg løp og var fornøyd med det. Men, fytti grisen (eller som en anleggsslusk: Fytti helv…), hvor langt det maratonløpet var. Tiden på løpet ble 4.26.55.

Familien – med Anne-Liv, jentene mine, mamma og pappa, samt Dag Vidar (bror til Knut) – var med og heiet oss videre, og det var utrolig deilig.

Jeg løp i mål på min første Ironman-distanse, og jeg nøt hvert sekund mot mål. Klump i halsen, skikkelig stemmning! Dette kan anbefales. Jeg var riktignok skuffet over tiden på målklokka, den viste 12.20. Jeg tenkte ikke på at jeg hadde 35 min bedre tid enn den. Riktig tid ble derfor 11.45.14. Jeg er kjempefornøyd!

Tiden etterpå – med blemmer, verk, kvalme, feber osv. – går fort over, så det snakker vi ikke om. Gjør jeg det igjen? Ja, absolutt. Men neste år skal jeg bygge hytte og legge et supert grunnlag for pers på IM i 2012.

Arendal Triathlon markerte seg under Oslo Triathlon lørdag. Fred Arthur viste at han mest har det i kjeften mens Steinar markerte seg i løypa.

Oslo Triathlon er landets mest etablerte triahlon-konkurranse. Årets utgave var den 27. i rekken. Derfor var det nyttig å se og lære mot Hove Tri neste år.

Fred Arthur bisto som speaker under konkurransen og kommenterte både det ene og andre som han ikke forsto seg på, og tillot seg å stille alle de dumme spørsmålene publikum selv ikke våget å stille.

Steinar inspiserte grunnforholdene i Sognsvann, sykkeltraseen i Maridalen og Nordmarkas nettverk av stier. En oppgave han tok særs alvorlig. Det han så var han godt fornøyd med, og gjennomkjøringen lover godt foran NM på Kongsberg til helga og halv IM i Tjörn helga deretter. (Ja, her velger vi å se bort i fra tida i T1, som nødvendigvis var henimot ny personlig rekord i sendrektighet … Her har du mye å gå på, Steinar!)

Alt i alt var hospiteringen en nyttig øvelse på veien mot Hove Tri 2011. Vi er gode på masse allerede, novisestatusen tatt i betraktning. Men ringrever i arrangementsbransjen er det alltid fornuftig å lytte til.

]]> http://arendaltri.no/2010/08/to-gode-gjerninger-i-oslo/feed/ 2 http://arendaltri.no/2010/08/to-brave-debutanter/ http://arendaltri.no/2010/08/to-brave-debutanter/#comments Mon, 16 Aug 2010 20:19:36 +0000 Fred Arthur http://arendaltri.no/?p=935 Tidenes første Challenge Copenhagen ble arrangert søndag – med (minst) to debutanter på distansen. Både Knut og Tor ga seg i kast med 3,8 km svømming, 180 km sykling og 42 km løp. Dagen før var det et forrykende vær med lyn, torden og stiv kuling. Heldigvis løset det seg opp på selve konkurransedagen og forholdene ble ålreite.

Og vi fikk den duellen vi håpet på. Tevlinga mellom Knut og Tor var som hentet fra de beste sidene i Hawaii-krønikene, Mark Allen vs. Dave Scott. De fulgte hverandre som skygger gjennom hele dagen. Knut tok ledelsen med 1.14 på svømminga, med Tor sju minutter bak. På syklinga var det jevngodt, men Tor avgjorde på løp hvor han passerte Knut omlag halvveis.

I mål kom Tor inn på 11.45 mens Knut inn på 12.46. Strålende prestert av begge, altså! Skide godt.

Eivind Halaas kunne ikke svømme, knapt nok sykle eller løpe. Men være med på Norseman, det skulle han. Les race rapporten hans fra Norseman 2010:

Da jeg oktober i fjor fikk beskjed om at jeg hadde fått plass på Norseman 2010, var det med en viss uro jeg så frem til denne konkurransen. Jeg hadde aldri deltatt i et triathlon, aldri løpt et maraton og kunne ikke frisvømme.

Mine første mil på en racersykkel syklet jeg for bare 1 ½ år siden. Etter en idrettsskade hadde knærne fått nok, og jeg hadde de siste 10 årene aldri løpt mer enn 4 kilometer på asfalt. Men jeg satt opp en treningsplan for de neste 9 månedene som jeg mente skulle være tilstrekkelig for å nå Gaustatoppen under 14 timer. En uke før den store dagen trodde jeg dette målet var innen rekkevidde.

Treningsinnsatsen hadde vært jevn og bra med mye rolig mengdetrening gjennom hele vinteren på ski eller på spinningsykkelen. Våren og sommeren hadde jeg økt treningsmengdene betydelig og fokusert på lange sykkelturer på 3-6 timer i tempobøylen med særlig fokus på bakkesykling. Flere sykkelkonkurranser bekreftet at formen var inne. Etter mye rolig trening høsten og vinteren, kjørte jeg 1-2 intervaller i uken vekselsvis i alle tre grener. Løpeturene hadde jeg gradvis øket i lengde og vekslet mellom grus og asfalt for å skåne knærne. På våren og sommeren løp jeg ofte Tyholmen-Grimstad via Fevik, lett og i bra tempo, uten smerter. Intervaller trente jeg i alle tre grenene.

Skjemaet til under 14 timer var 1:22 på svømmedelen, 6:57 på sykkeldelen (dersom det ble lite vind), og 5:27 på løpingen samt 5 minutter i T1 og T2. Svømmingen er min svakeste del, noe jeg fikk bekreftet i Hove Tri, men etter mye langsvømming i sommer og tester i Rorevannet var målet innen rekkevidde dersom jeg kunne finne en grei rytme uten å mase.

Mandag før racet kom første nedtur. Etter å ha stått over tricampen i mai grunnet låsning i ryggen, kom murringen i ryggen tilbake. Jeg bestemte meg derfor for å holde meg helt i ro frem til lørdagen for ikke å provosere frem en ny låsning.

På plass i Hardanger etter en regnfull fredag våknet vi opp til stjerneklar himmel og nesten vindstille i Eidfjord. Alt lå til rette for en flott konkurranse. Etter ca. 40 minutters svømming syntes jeg det gikk relativt greit, men begynte likevel å brystsvømme. Til min store  overraskelse dro jeg da fra de som svømte ved siden av meg og tok igjen flere som også slet med teknikken. Fortsatte derfor å svømme bryst med innslag av frisvømming. Kom opp helt likt av vannet med Svein Vestøl fra Grimstad på 1 time og 33 minutter, 13 minutter bak mitt hovedmål.

Syklingen ble desverre ødelagt av ryggsmerter allerede fra Dyranut. Tross inntak av smertestillende og bruk av smertekrem, var det ikke mulig å sitte i tempobøylen, noe som normalt burde gi 1 til 1,5 km/t høyere fart i motvinden over Hardangervidda og de andre høyfjellspasseringene. Vurderte derfor å bryte flere ganger underveis, men var mentalt forberedt på at dette skulle være vondt. ”Pain is temporary, but quitting lasts forever”, som Steinar sier. Jeg tok igjen over 60 på syklingen, hovedsakelig i bakkene hvor jeg kunne stå og ikke kjente de sterke ryggsmertene. Sykkeltiden ble 7 timer og 18 minutter som likevel bare var 21 minutter etter skjema.

Overgangen til løpingen gikk overraskende bra. Ryggsmertene hadde avtatt en del. De første 25 kilometerne før bakkene opp til Gaustatoppen gikk nesten etter skjema på 2:30, men det ble tungt i bakkene etter at jeg nok gikk ut noe hardt med en gang. Løpetiden ble 5 timer og 45 minutter som var 18 minutter bak hovedmålet. Like før toppen ble jeg passert av ultraløperen og Jerv-spilleren Svein Vestøl fra Grimstad som fullførte 6 minutter raskere enn meg.

Mat og drikke fungerte perfekt, med barer, bananer, gel og noen brødskiver på siste del av syklingen. På løpingen ble det bare gel. Har hatt problemer med å ta ut alt i konkurranser, og med et gjennomsnitt på 70% av makspuls på syklingen og bare 63% av makspuls på løpingen burde jeg kunne ha holdt høyere intensitet gjennom dagen.

Totaltiden ble 14 timer og 47 minutter, som var 50 minutter bak hovedmålet, men det var likevel godt under 15 timer. Jeg ble nr. 103 av 227 deltakere fra 23 forskjellige land, og det var deilig å fullføre og motta den svarte t-skjorten.

Norseman er en konkurranse som krever mye erfaring, noe jeg desverre mangler. Men med denne og nye erfaringer, samt et fornuftig treningsopplegg, satser jeg på en sterk forbedring av tiden i 2012 hvor jeg skal langt ned på 13-tallet, ja kanskje snuse litt på 12-tallet.

Jeg bestemte meg allerede for å delta da vi fulgte Nora og Georg på Norseman i fjor. Det virket bare utrolig spennende og utfordrende, så da påmeldingen åpnet, sto jeg klar med søknaden. Som dame var en jo så heldig å få plass uten videre, og da var det bare en ting å gjøre: forberede seg!! Først og fremst mentalt, og da særlig for svømmingen.

3.800 meter svømming hadde jeg aldri vært i nærheten av, og bare tanken gjorde meg skrekkslagen. Jeg hadde vel egentlig bare badet tidligere. Med alvor og respekt har jeg i året som har gått studert bilder av Melderskin som forsvinner ut i natten, lastet med spente triatleter. Og med et indre mantra om at dette skal jeg klare, har jeg svømt på Stinta hver fredag morgen i hele vinter i min turkisprikkede badedrakt. Det har ført til en viss svømmeform og ikke minst til mange hyggelige bekjentskap med spreke, unge damer og menn i Arendal Tri.

Og da Stinta stengte, trakk jeg i en særdeles trang våtdrakt og startet svømmetrening ute; rundt Ramsøya, frem og tilbake foran Nidelv camping og i Sørsvann hvor jeg også svømte hele distansen. Og ikke minst må nevnes Italias Middelhav i 27 grader kl sju om morgnene på ferie i juli. Til slutt mente jeg at jeg ”hadde distansen inne”.

Sykkeltreningen gikk som den pleier. Vi har gjerne en sykkelferie i Italia på våren for å få noen mil i beina. Trondheim-Oslo i slutten av juni er nok dessuten en god oppkjøring til Norseman.

Løping er det verre med. Dette var virkelig bøygen på Hove Tri, så jeg skjønte at noe drastisk måtte til. Først og fremst måtte jeg klare å jogge et par kilometer. Sakkyndige bedyret at det var intervaller som var tingen, og dermed har jeg bedrevet intervaller i tilnærmet løpestil i hele juli (sammen med sykkelintervaller og svømmeøkter). Og det hjalp nok godt, om ikke akkurat på stilen, så på utholdenhet og styrke. Nok om forberedelsene.

Vi går over i dramatisk presens: Klokken er fire på morgenen 7. august og Melderskin siger ut fjorden – og jeg er med. Vannet er stille og mørkt, en månesigd lyser, vi ser konturene av fjellene rundt fjorden og lysene på land blir stadig fjernere. Stemningen om bord er magisk, og bemerkelsesverdig rolig. Selv klarer jeg å lire av meg at jeg er bestemor.

Jeg bestemmer meg for ikke å ta kyllingutgangen, og som en av de første (for å få det overstått) hopper jeg i fjorden. Sakte siger vi frem mot kajakkene som markerer startlinja, og som jeg har planlagt å holde meg i nærheten av i tilfelle kramper, sluking av vann og andre forutsette og skumle hendelser.

Klokken fem lyder signalet fra Melderskin og jeg legger i vei på den lange svømmeturen. Målet er 1.45. Jeg svømmer bryst, og da går det ikke fortere for mitt vedkommende. Jeg prøver imidlertid litt crawl underveis og føler det går unna, men bare synd at jeg har mistet retningen og er på vei ut fjorden igjen. Tilbake til bryst, og der blir jeg. Jeg runder etter hvert bøyen og begynner å glede meg til mål og faktisk til den ferdigpakkede matposen. Man blir som kjent sulten av å bade. 1.39 blir tida, jeg skifter så fort det lar seg gjøre uten ”nudity by accident” og legger i vei på de 180 kilometerne.

På vei inn mot bakkene nyter jeg bananer, sjokolader og Maxim. Så står bakkene ubønnhørlig mot meg – fryktelig bratte! Computeren viser 9 og til og med helt ned mot 8 på det verste, hvilket betyr at jeg må trø tilsvarene lenge i 31-32 for å komme opp i nødvendig snittfart på 20, noe som virker veldig lavt, men som en skal trø for å holde med all stigningen; Måbødalen, tre topper etter Geilo og til slutt Imingfjell. Men det går forbausende greit.

Jeg passer på å ikke kjøre meg i kjelleren. Det vil si, jeg skynder meg langsomt som Are ga som et godt råd. Det dummeste er å gå av sykkelen, og er ikke av mer enn toppen ett minutt. Nedkjøringa til Austbygda er herlig, og den siste kilometeren mot T2 tar jeg det rolig, og er dermed ikke helt gåen før siste etappe.

Jeg har aldri i mitt liv løpt en maraton, så tanken er at alt jeg klarer å løpe er bonus. Jeg bestemmer meg for å løpe tjue hvite asfaltstreker og gå ti osv. Systemet holder til en viss grad. Etter 25 km får jeg følge av vekselvis mann og døtre. I følge mannen skal det visstnok mye til før jeg slutter å snakke, og det virker lettere å gå når en kan prate om løst og fast. Men det skal sies at jeg på dette tidspunktet ikke lenger elsker bananer, barer, New Energy eller Maxim. Men av erfaring vet jeg at man må spise, og den framifrå supporten av en mann har alltid noe snadder å by på, så det går ikke lenge mellom hver matbit.

Min store skrekk for å ikke rekke tidsfristen til hvit skjorte på 32 km begynner nå å avta, men det er ikke før jeg har passert 32 km at jeg føler jeg kan juble. Kl 22.22 kan jeg gå i mål på tiden 17.22, ubeskrivelig overlykkelig og ganske forsynt med Maxim, bananer barer, sjokolader, gelebjørner, potetgull, salte fisk og cola – men uten nevneverdige vondter. Fantastisk support! Og et helt utrolig fantastisk arrangement.

Av alle idrettsting jeg har vært med på, er dette det desidert mest spektakulære og gøye. Nesten synd det er over. Kanskje jeg allerede nå bør bestille en sydenferie første uke i august 2011, ellers kan jeg fort komme nær send-knappen på påmeldinga … og da er det i gang igjen.

Og helt til slutt: Dette hadde jeg aldri gjort om det ikke var for den store entusiasmen og idrettsgleden til pådriverne i Arendal triatlonklubb.

Hilsen Venke