Arendal Triathlon

Jeg er skuffet. Tida i Østerrike ble ikke den jeg håpet på. 11.05 var mer enn en time bak min egne forhåpninger. På den andre siden, resultater i Ironman er ikke noe man håper på.  Det handler om hardt arbeid over tid. Selvdisiplin, viljestyrke og tålmodighet gjennom et helt år. Og her har jeg slett ikke gjort jobben.

Jeg fikk det mot slutten av svømminga, mot slutten av syklinga og mot slutten av løpinga. Mangel på stamina, altså.

Forarbeidet har ikke gått etter planen. Både på jobb og hjemme har det krevdes mye av meg. Og da jeg pådro meg lungebetennelse, vann i lungene og sykehusinnleggelse med mistanke om blodpropp i mars, visste jeg det ville bli tøffe tak.  Seks uker uten trening i en viktig oppkjøringsfase var ikke fordelaktig.

I tidsklemma har sykkel nesten vært fraværende. Jeg har prioritert løp og svømming. Og jeg mente bestemt at det har betalt seg. Derfor var svømmetida på 1.11 veldig skuffende. Startfeltet var bredt og romslig. Gode muligheter for teknisk korrekt svømming uten for mye slåssing. Jeg lå da også bra an med 32 min på 2.000 m, men deretter gikk det tregere. På de neste 1.000 m brukte jeg 21 min. Og så ble det slåssing igjen. Siste 800 m, i kanalen, var en klaustrofobisk opplevelse. Pussig å slåss mest på slutten av svømmedelen.

Skiftesonen her nede er godt organisert, men stor. Derfor går tida. Men det er nå likt for alle. Og så bar det avgårde i en malerisk løype. Mye har blitt sagt om sykkeldelen i Klagenfurt. Ikke minst hvor rask den er. Få har sagt hvor vakker den er. Ved foten av Alpene reiser det seg opp majestetiske fjell som nesten tar pusten fra en.

Jeg antok at 5.15 kunne være realistisk. Løypa ble jo sagt å være så lett … Etter 90 km passerte jeg på 2.40 og var i ferd med å få kramper i begge låra. Ikke særlig bra. Ved 140 km kom dessuten regnet. Først lyn og torden, dernest kraftig vind opp mot kuling i kastene, og så regndråper på størrelse med dueegg. Folk sklei rett ut av løypa på glatta! Her gjaldt det å holde seg oppe. Samtidig hadde regnet en kjølende effekt, så noe godt kom det da ut av det også.

Men inn i T2 viste sluttida 5.35. Ingen negativ split, altså. Løpet var kjørt. Ingenting å juble over. Jeg gruet meg virkelig til løpinga. Regnet var da også byttet ut med steikende sol og godt over 30 grader.

Men miraklenes tid er ikke over! Beina føltes vidunderlige da jeg løp ut av skiftesonen. Så, hva nå?

I hele vinter har jeg drømt om å løpe maratondelen på 3.30. Få til en skikkelig avslutning! Nå var sjansen her. Men det fordrer 5 min/km hele veien.  Og jeg var klar. Jeg løp som en maskin. I 21 km tikket det inn jevnt og trutt. Passering halvmaraton på 1.45.

Jeg har aldri hatt det så moro på en triathlon noensinne! Det var fantastisk. Og hvilke resultater; jeg løp forbi 182 deltakere (jepp, jeg telte).

Men hvor lenge var Adam … Etter 21 km var det bråstopp. Da hugg det til i den venstre leggen. Jeg har merket det tidligere, både på Skagerrakmila og på massasjen for to dager siden, men jeg har neglisjert det. En eller annen form for muskelknute. Nå slo det til for fullt!

Jeg vurderte faktisk å bryte. Der og da var det knapt mulig å stå på beinet. Jeg var så skuffet, så skuffet. Men, som kjent, den som gir seg er en lort. Det ble imidlertid ikke et pent syn. Haltende løp er særdeles krevende, og både tida og kreftene fløy. Og etter hvert kom stadig flere av de ovennevnte 182 seilende forbi mens jeg vekslet mellom vaggende løp og gange. Og da tæret det særdeles på de mentale kreftene.

I ettertid: Var det smart å løpe så hardt? Jeg svarer et ubetinget og rungende ja. Den første halvmaratonen på 1.45 er det morsomste jeg noensinne har gjort på løp, og var verdt hele turen til Østerrike.

Og jeg roser meg selv for å ha våget. Der og da var løpstida viktigere enn sluttida, og når muligheten banker på døra di; lukk døra opp! Ingen skal ta meg på at jeg ikke prøver.

Da jeg omsider kom i mål, var jeg utrolig stolt. Ikke over sluttida, men over at jeg nettopp prøvde og at jeg maktet. Jeg burde kansellert hele turen i mars og satset på Ogge istedet. Selvfølgelig burde jeg det. Men jeg kunne altså ikke dy meg. Jeg måtte prøve.

Og nå kan jeg med betydelig stolthet si, også i år: Jeg er en Ironman!

Emneord: Arendal Triathlon, Ironman, Ironman Østerrike, triathlon