Race rapport: Ironman Frankfurt
15. jul 2009 | Publisert av Fred Arthur | Kategori: Konkurranse
Ironman i Frankfurt ble en opplevelse. 2300 deltakere på startstreken. Fyrverkeri da starten gikk kl 7, og et helsikes kaos, slag og spark overalt. Men etter hvert fant jeg flyten. Kjørte en rett linje hele veien og følte det hele gikk fint. Ble sliten mot slutten og skjente noe ut på de siste 500 m, men ikke mer enn jeg fryktet. 1.05.14 var bare sekunder fra årets mål, så det var supert.
Syklinga ble en blandet opplevelse. De første åtte mila føltes helt rått. Fantastisk stemning i de små byene underveis, fin flyt i kjøringa og et snitt på 37 km/t. Men så dukket det opp en dommer på motorsykkel og viftet med sort kort for drafting. Seks min i straffeboksen! Det føltes ikke rettferdig. Klyngene var mange og vi måtte nødvendigvis ligge tett. Men, det er lite å gjøre med det. Da straffen var sonet, var beina stive og snittfarten sank. Jeg måtte dessuten jobbe med det mentale. Gjort er gjort, og spist er spist og ferdig med det. Sluttida på 5.11 var dog litt i overkant. Målet var 5 t. Det kunne jeg klart hvis …
Løpinga ble slett ikke bra. Jeg plages lett av varmen. Og 30 grader passet meg særs dårlig. Heldigvis var “serveringa” førsteklasses. Isbiter på hver drikkestasjon, oppunder capsen, svalet godt. Jeg holdt bevisst tilbake på den første runden og holdt meg til planen om 5 min/km. Det holdt en stund. Midtveis i andre runden gikk det tregere. Jeg måtte revidere planen og la meg etter hvert på 6 min/km. Det er ikke særlig fort, men jeg løp i hvert fall hele veien og holdt den nye planen greit. Kom inn stiv og fæl, på 3,58.
Totaltida ble 10.22, godt bak målsettinga. Mye var bra. Jeg har fokusert på svømming og sykling i vinter og fikk betalt for det. Men det har gått på bekostning av løpinga. Det blir et lodd neste vinter.
Men først er det Norseman i begynnelsen av august. Da er beina tjent med at jeg slapp meg ned på slutten i Frankfurt …










[...] fem uker siden gjorde jeg Ironman i Frankfurt. Varmen og distansen der gjorde sitt. Og jeg visste at restitusjonstida imellom var farlig kort. [...]