IRONMAN ØSTERRIKE, race rapport fra Steinar:
Så var det altså endelig klart: Bak meg lå 6 måneders oppkjøringsplan. Planen hadde jeg selv konstruert. Men den var bygget opp rundt en blanding av forrige års treningsøkter, som jeg fikk av min daværende coach, Arild Tveiten. I tillegg var den systematisert rundt konseptet til tricoach-guru Joe Friel. Og, ikke minst, var det et ikke ubetydelig innslag av egne og andres ideer. Til sammen var det nedlagt i overkant av 400 treningstimer i denne perioden.
Underveis hadde jeg bl.a. fått gjennomført ting som:
- 3 ukers sykkelferie på hybrid med bagasjeoppakning på Cuba i prep-perioden rundt jul/nyttår
- Svømmecamp på Sognsvann
- Skiperiode med gjennomført Grenader-løpet og Vasaloppet
- 2 uker på Mallorca i påsken med sykkel- og svømmfokus sammen med coach Mikael Rosèn
- Tri-camp i Arendal med Ted Ås og Henning Degerfoss
- 4 dagers bakke-sykkelcamp på hytta til “Kona Ken” i Vrådal
- Pinsecamp i Sæby med Oslofjord Tri-klubb (4 dagers “helvetesopplegg” regissert av Dr. Erik “Goldie” Guldhav)
- “Hengt på slep” etter Rune Skinnerlien på noen av hans langturer på sykkel
- Nærmest “ofret” 70.3 konkurransen i Sveits pga. treningsstinnhet i kroppen (nektet å slippe opp mengdetreninga for tidlig)
- Gjennomført Hove Tri crew race og Ogge Triathlon
Så mye lå bak denne IM-starten i Østerrike. Jeg hadde valgt å legge litt press på meg selv og på forhånd ganske høylydt annonsert at 10 timers-grensen nå skulle utfordres! (Visste dog at alt måtte være perfekt for at det skulle være realistisk …)
Jeg reiste ned onsdag via München, og kom frem på kveldingen til Hotel Dermuth som viste seg å være et hyggelig, middelstort hotell, som etter hvert huset mange hyggelige triathleter å bli kjent med .
Jeg fikk gjort forberedelsene som jeg skulle. Jeg var ute og testet sykkelen et par timer, og den så ut til å funke fint. Jeg var nede og svømte i 6-tiden lørdags morgen, og vannet i Wörthersee var jo bare så vanvittig skjønt.
I det hele så vil jeg hevde at denne IM-konkurransen ligger i et nærmest optimalt sted for en slik konkurranse. Et veldig behagelig og naturskjønt område, rett i nærheten av en hyggelig, middels stor østerrisk by, og med masser av vennlighet og entusiasme blant lokalbefolkningen. Dermed passerte dagene fort i det strålende sommerværet.
Dagen før var det check-in av sykkel og poser. Fred Arthur og jeg stod og snakket litt ved skifteteltet da Bård Jørgen “Dyret” Elden (eks kombinert verdensmester) kom bort og spurte om det var nordmenn på plass. Vi snakket litt med han og ønsket hverandre lykke til dagen etter.
Jeg var på plass da de åpnet skiftesonen kl 5, og etter hvert kom også Fred A. Vi gjorde de siste forberedelsene og vandret over til “Strandbadet” der starten skulle skje. Hele familien hans var allerede på plass, og vi fikk blant annet tatt litt bilder rett før start. Vi virket rolige og kontrollerte begge to, og jeg hadde fokus på å beholde riktig tenningsnivå da en IM-konkurranse slettes ikke avgjøres de første meterne på svømminga.
Da startskuddet gikk, var jeg veldig opptatt av å finne følelsen av å “legge avsted” fremfor å følge racingsuget. Lyktes godt med det, og slapp også unna for det verste av “slåssing” i begynnelsen, fant rytmen fint og etter ca 15-20 min begynte det å bli veldig behagelig. Etter vending ved den andre bøyen, da vi satte kursen inn mot land igjen, fant jeg noen gode bein å ligge bak og det gikk kontrollert inn mot kanalen som møter en etter 3 km svømming. Jeg koste meg veldig i de 800 m inne i kanalen. Det føltes ut som et vannvittig dragsug, slik at man nærmest kunne ligge og styre seg oppover i kanalen samtidig som man kikket litt opp på tilskuerne som stod tett i tett og heiet.
Jeg var spent da jeg kom opp av vannet og sjekket klokka. 1.07 fikk frem det store smilet! Målet var 1.10, så dette var en bra start, og følte meg heller ikke kjørt på noen måte.
Ut på sykkel var fokus å holde igjen på farten og kun drikke vann til pulsen hadde roet seg i underkant av 140 slag. Dette skjedde veldig fort, og jeg begynte etter hvert å knaske litt på Virtago-barer som jeg hadde to stykker av som skulle inntas på den første sykkelrunden. Deretter skulle jeg gå over på Powergel for å unngå kvalme på løpingen. Jeg fortsatte med konservativ sykling da jeg av erfaring vet at 18 mil kan føles ganske langt mot slutten.
Stigningene gikk også fint og på løypa høyeste punkt, etter ca 70 km, var jeg veldig tilfreds med tingenes tilstand. Men det var akkurat da jeg hadde tenkt denne tanken at det skjedde! Jeg fikk plutselig ikke vekslet gir på kassetten bak og stod derfor av sykkelen for å sjekke. Jeg måtte konstatere at girwiren var fliset opp og funket ikke. Kjedet satt på nederste 11 tag-skive og jeg forsøkte å få den opp i en av de midterste gir, men lykkes ikke med det. Måtte derfor bare fortsette, og derfra og inn hadde jeg “valget” mellom 39-11 og 53-11 gir. Brukte 53-11 litt i nedoverbakker, men fant etter hvert ut av at jeg måtte bruke disse lettere partiene til å løse opp i lårmusklaturen ved å spinne på det lettere 39-11 giret.
Jeg kom inn til vending 90 km på 2.36 som passet bra med den 5.10 planen jeg egentlig kjørte etter. Ut på 2. runden gikk det greit i det flate partiet og etter en stund kom Elden opp og passerte meg med en liten “hale” på slep. Jeg la meg opp på siden av han, og vi utvekslet litt status før jeg la meg på 10 meteren bak han og cruiset avsted i perfekt fart. Måtte jobbe med kadens og kropp for å kompensere for mangel på gir, reiste meg derfor opp endel også i små stigninger osv for å forsøke å holde en flyt.
Men da de første virkelige stigningene kom, så var det ikke bønn. Jeg forsøkte med styrketråkk så langt det gikk, men måtte kapitulere og stå av sykkelen. I stigningene står tilskuerne tett i tett og passasjen for deltagerne er smal. Og jeg fikk enormt med jubel og skulderklapp! Det hjalp godt på humøret der og da.
Jeg lå flere ganger og følte på kramper i fremre lår på begge bein, noe jeg aldri har hatt tidligere på sykkel. I øvre del av Rupertiberg-stigningen (hvor jeg måtte av sykkelen 3 ganger) kom lyn og tordenværet. Det kom noe aldeles voldsomt og, rent plutselig, så fulgte plaskregnet. I det siste lettere partiet på ca 20 km ned mot skiftesonen, var det regn og også tiltagende vind. I så måte var jeg egentlig ganske tilfreds med sykkeltid på 5.27, omstendighetene tatt i betraktningene.
Jeg heiv i meg en Powergel og endel vann i T2 og observerte at jeg hadde vært ute i 6.45 da jeg løp ut. Det måtte derfor en 3.15 marathon til for å nå målet. Jeg bestemte meg for å gjøre et forsøk og beina var også relativt fine. Jeg kom inn i en god rytme, men begynte nok etter en 7-8 km å dabbe av litt på farten. Jeg passerte dog 10 km på 46.30, som jo forsåvidt er 3.15 hastighet, men troen var ved å forsvinne og jeg lå hele tiden på grensen til kramper i forsiden av lårene.
Da jeg nærmet meg Klagenfurt sentrum på førsterunden, etter ca 16-17 km så jeg Elden på vei ut av sentrum. Jeg fant et punkt der jeg fikk tatt en tid på han, og da jeg selv passerte dette punktet lå jeg 10 min etter. Her var det et passende fristende bytte å jage… Jeg observerte også her Fred A, som på dette tidspunktet lå omtrent 12 min etter meg.
Så går det tyngre … Jeg passerer halveis på i underkant av 1.45 og de neste kilometrene sliter jeg voldsomt. Jeg er bestemt på at jeg ikke skal begynne å gå, men inngår et kompromiss med meg selv. På neste servicestasjon skal jeg stoppe og ta meg god tid. Jeg presser her ned en Powergel jeg slett ikke hadde lyst på, og skyller den ned med et stort glass vann. Jeg tar meg også tid til dagens første og siste tissepause, og så bærer det videre. Dette viste seg å være et godt sjakktrekk. Energien kommer fort tilbake, jeg finner noen gode rygger og holder en jevn og og fin fart i overkant av 5 min/km, etter ca 30 km observerer jeg igjen Elden og passerer han i det stille.
Derifra og inn går det stort sett fint. Jeg har også litt krefter til å øke farten noe de siste 4-5 km og jeg må si meg fornøyd med sluttiden på 10.24.33, etter et maraton på 3.39.
Underveis i løpet hadde jeg fått det for meg at girwiren nok var gått i stykker ved en tilfeldighet. Men da etegildet og massasjen var overstått, tusler jeg ut i skiftesonen for å kikke på den og jeg oberverer da at jeg (på en fullstendig idiotisk og klønete måte) har fått montert bakskifteren slik at wiren var kommet på innsiden av bakre gaffel. At jeg ikke har observert dette i løpet av de tre dagene der nede, er bare utrolig … Spank, spank you!!
På den positive siden av erfaringsinnhøstingen nevnes ernæringsinntaket, som funket ekstremt godt. Barer på første del og Powergel på siste del av syklinga, samt ”Profile Design”-flaska på bøylene, gjorde at jeg fikk et jevnt inntakt av drikke på syklinga. På løpinga funket det bra med en gel i T2, og én etter ca 25 km. I tillegg drakk jeg konstant av sportsdrikke, cola og noe vann, da det ble skikkelig varmt utover dagen (opp mot 30 grader). Ellers er jeg også godt fornøyd med løpsdisponering og pacing underveis, også svømminga, da.
Totalt: En veldig fin dag i Kärnten-regionen, absolutt et sted jeg gjerne kommer tilbake til om noen år. Jeg tror veldig mange vil ha glede av å oppleve dette her. Ironman-stevne i denne skalaen er bare kult!
Emneord: Arendal Triathlon, Ironman, Ironman Østerrike, Klagenfurt, løping, svømming, sykkel, triathlon
Våre beste menn har igjen vært i striden. Både Helge, Tor og Georg testet ut nyvinningen og telemarkingen Tuddal Triathlon i dag, og de var full av ros og heder.
